Skildrer et helt samfunn

Foto: Liv Aarberg.














I romanen Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet blir et helt samfunn beskrevet i detalj. Forfatter Eivind Hofstad Evjemo lar alle komme til syne.

Til tross for at Evjemo er en forholdsvis fersk romanforfatter, har han allerede mottatt en utmerkelse for et av sine verk. I 2009 mottok han nemlig Tarjei Vesaas’ debutantpris for sin første roman, Vekk meg hvis jeg sovner. Hans andre roman, Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet, ble utgitt i 2012. Norsk kritikerlag nominerte romanen til Ungdommens kritikerpris, en pris for skjønnlitterær samtidslitteratur.

I Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet blir leseren kjent med en norsk kommune. Den fiktive kommunen skildres i detalj. Nesten alle kommer til syne og får beskrevet deler av sine liv. Selve samfunnet står sentralt. Det er et stort fokus på hverdagslige hendelser og livet bak fasadene. Bussjåføren, sykepleieren, rektoren, elever, kultursjefen og kronprinsen er bare noen av de som er i rampelyset. Selv om et helt samfunn blir utforsket og skildret, er det spesielt fire personer leseren blir kjent med. I hovedsak følger vi en familie, hvor faren Roy og sønnen Aksel er hovedkarakterene. Vi følger også Kjersti, som er primærkontakt for den utviklingshemmede jenten Siri.

Eivind Hofstad Evjemo har skrevet romanen i fugleperspektiv. Han forsøker trolig å få frem hvordan livet kan gå sin gang i en norsk kommune. Evjemo viser hvordan et samfunn kan være bygget opp og hvordan tiden endrer menneskeliv. Selv om Evjemo på mange måter undersøker et samfunn i sin roman, kan mye tyde på at han også har et budskap å formidle. Romanens tittel indikerer muligens at Evjemo har et ønske om at vi alle bør bli bedre medmennesker. Han etterlyser kanskje et samfunn hvor alle mennesker tar vare på hverandre, uansett hvor lang avstand det måtte være mellom dem. I så måte går det kanskje an å si at romanens hovedtema er fellesskap. Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet er gjerne en hyllest til de som faller utenfor samfunnet. Det er ikke utenkelig at forfatterens prosjekt går ut på å vise at også «den stygge andungen» fortjener å bli verdsatt.

Hvis man tar utgangspunkt i at dette er Evjemos prosjekt, kommer i så fall dette tydelig frem gjennom noen av hovedkarakterene. Den utviklingshemmede skoleeleven Siri sliter på mange måter med å finne sin plass i samfunnet. Selv om hun blir godt tatt vare på av den omsorgsfulle primærkontakten Kjersti, fremstilles hun til tider som et frustrert individ. Evjemo viser hvordan livet til en utviklingshemmet person kan være. Siri kan nok karakteriseres som en troverdig karakter, først og fremst fordi hun er stereotypisk. Hun skiller seg i liten grad ut i forhold til det inntrykket man har av utviklingshemmede personer. Til tross for funksjonshemmingen, har Siri mange gode egenskaper. Hun viser mot og viljestyrke når hun opptrer med sang foran kronprinsen og resten av skolen. Siri åpner munnen og begynner å synge foran en stor forsamling. «Hun holder rundt mikrofonen, helt rolig, mens stemmen hennes bærer ut i rommet; fyller hvert et hjørne, fra biblioteket til kopirommet, til kantinevaskeriet, helt til det innerste bæres den», skriver Evjemo.

Siris primærkontakt, Kjersti, har nok en annen funksjon enn Siri. Kjersti er nok ikke en del av samfunnets svake grupper. Hun fremstilles som en attraktiv kvinne med et vellykket utseende. I motsetning til Siri, virker Kjersti som en alminnelig person som mange kan identifisere seg med. Hun er forholdsvis normal i væremåten, og er et typisk hverdagsmenneske. Kjersti er også en dynamisk karakter, først og fremst fordi hun endrer seg i løpet av handlingen. Hun fremstilles for det meste som en troverdig, omsorgsfull og ekte person. Etter hvert avslører hun imidlertid sine mørke sider. Hun viser nemlig tyvaktige og umoralske tendenser når hun stjeler andres gjenstander fra en garderobe. Når karakterene er dynamiske, bidrar ofte det til at romanen blir det samme. Innledningsvis virker Kjersti som en relativt forutsigbar karakter. Derfor overrasker Evjemo leseren ved å la henne bli kjeltring.

En av de andre hovedkarakterene, Roy, er nok også en karakter enkelte kan kjenne seg igjen i og identifisere seg med. Han sliter med selvbildet, og forsøker desperat å finne en bekreftelse på at han faktisk eksisterer. Roy har vanskelig for å komme i kontakt med sine egne barn og har på noen måter falt utenfor samfunnet. Han sliter med å passe inn, så jeg kan nok tillate meg å si at han har manglende sosiale egenskaper. Hvem som helst kan komme i en slik situasjon. Derfor kan nok Roy karakteriseres som en troverdig karakter som det kan være lett å identifisere seg med. I likhet med Siri, er også han et eksempel på en person som gjerne ikke blir akseptert av samfunnet i like stor grad som andre.

Selv om det finnes andre kommuneromaner, går det nok an å si at Evjemo er forholdsvis original i sine miljøbeskrivelser. Det er alltid en fare for at beskrivelsene kan gli over til å bli klisjéaktige og uoriginale. Dette er nok ikke tilfelle i Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet. På mange måter bryter nemlig romanen med leserforventningene. Hvem skulle tro at det gikk an å skildre frosten på ambulansehelikopterets rotorblader? Miljøskildringene er kreative og kommer på mange måter som en overraskelse for leseren. Siden de utallige skildringene av samfunnet har en hensikt, blir de også interessante. Man kan også slå fast at skildringene av hverdagshendelsene er originale.

For mye skildring kan som kjent være en svakhet som skaper en langsom tekst. Selv om Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet inneholder en rekke skildringer, vil jeg ikke si at det svekker romanen. I forhold til forfatterens prosjekt er nemlig skildringene nødvendige. Det er vanskelig å beskrive et samfunn i detalj uten omfattende skildringer. Derfor beriker de romanen i stedet for å svekke den. Handlingen har også tydelig fremdrift. Leseren får hele tiden vite noe nytt, og ingenting oppleves som overfladisk. Mange av setningene er også svært korte, samtidig som de er skrevet i presens. Setningene «Han tar en karamell allikevel. De ler», bidrar til å øke tempoet. Språket er lettflytende og originalt. Setningene er verken for lange eller for korte. I forhold til det som muligens er Evjemos prosjekt, er det også naturlig at språket er refererende. Han beskriver samfunnet slik han ser for seg at det er. Setningene «Stillheten i gatene. Råkjørerne passerer på hovedveisbeltet utenfor sentrum» er beskrivende, forståelige, tydelige og byr ikke på mye motstand.

Totalt sett kan nok Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet regnes som originalvare, først og fremst på grunn av de detaljrike skildringene. Det kommunale står i fokus, og samfunnet blir beskrevet fra et fugleperspektiv. Evjemo lar alle komme til syne. Det er rom for alt.