Det indre raset

Foto: Leif Harboe, Flickr.

En ung gutt reagerer med raseri, sinne og vold når foreldrene hans blir drept i et digert snøskred. Isberg viser hvordan personlige tragedier kan påvirke mennesker.

Lars Ove Seljestad debuterte litterært i 2005 med romanen Blind. Debutromanen ble en stor suksess. Siden debuten har han gitt ut flere romaner. Den ferskeste på markedet, Isberg, ble utgitt i 2012. Norsk kritikerlag nominerte romanen til Ungdommens kritikerpris, en pris for skjønnlitterær samtidslitteratur. Seljestad skriver hovedsakelig på nynorsk.

Romanen handler om en 16-årig gutt ved navn Andreas. Han mister begge foreldrene sine når et enormt snøskred jevner huset deres med jorden. Gjennom ulike scener følger vi livet hans etter den dramatiske hendelsen. Samfunnet rundt ham forsøker å uttrykke sin medfølelse, men Andreas svarer med raseri, sinne og vold. Han nekter å akseptere at foreldrene har blitt revet fra ham, og går tilsynelatende inn i en forsvarsposisjon. Andreas forsøker å overbevise både seg selv og resten av samfunnet om at «alt er helt vanlig».

Det finnes ikke et fasitsvar på hvilket budskap Seljestad ønsker å formidle med Isberg. Han har gjerne ulike intensjoner med den ferske romanen. Man kan i hvert fall slå fast at boken viser hvordan personlige tragedier kan endre og påvirke mennesker. I begynnelsen virker hovedkarakteren, Andreas, som en alminnelig skoleelev i sjokk. De utallige raseriutbruddene gjør imidlertid at han etter hvert virker som en person med psykiske lidelser. På slutten av historien blir han også forvandlet til en brutal voldsmann. Isberg viser hvor mye skade naturkatastrofer kan forårsake. Seljestad forsøker kanskje å få frem at det er lite man kan gjøre når naturkreftene setter inn støtet. I slike situasjoner blir mennesker små.

Andreas er den eneste karakteren leseren blir ordentlig kjent med. Han er historiens protagonist. Andreas kan nok ikke karakteriseres som en troverdig karakter, blant annet fordi det er vanskelig å identifisere seg med ham. Det er normalt å bli preget over familiære dødsfall. Det kan forårsake både angst og depresjon. Andreas' tilfelle er imidlertid ekstremt. Han reagerer med raseri, sinne, vold og en avsky for resten av samfunnet. I hans øyne er alle vemmelige og verre enn ham. Andreas' ustabile væremåte gjør ham imidlertid til en uforutsigbar karakter. Leseren vet aldri hva han kan finne på. Det gjør at spenningsnivået opprettholdes. Dessuten blir det underholdende og engasjerende.

Andreas er en dynamisk karakter som endrer seg gjennom handlingen. Han går fra å være en alminnelig skoleelev til å bli en brutal og hensynsløs voldsmann uten moralske stoppmekanismer. Andreas har heller ikke særlig mange egenskaper. Gjennom hele handlingen fremstilles han som en person som ser negativt på samfunnet rundt seg. Han klarer tilsynelatende ikke å forstå at resten av samfunnet kun ønsker å hjelpe ham med å komme seg ut av uføret. Han er ikke selvkritisk og viser dårlige refleksjonsevner.

Ved flere anledninger kan det virke som Seljestads miljøskildringer finner sted for å illustrere hvor hjelpeløs Andreas faktisk er etter å ha mistet både foreldre og hjemsted. Miljøet rundt ham beskrives i mange situasjoner som stort og mektig, slik at Andreas virker liten. Når han skal gå inn i hotellet som kommunen har sikret ham plass i, understrekes det hvor enorm hotelldøren er. «Frå trappa ser eg gjennom det store vindauga. Inn i matsalen. Det er der inne, inst i den store matsalen, at kommunen har rigga seg til med krisesenteret sitt», skriver Seljestad. Beskrivelsen av hotellrommet gjør også at Andreas virker puslete og liten. «Det er mange gonger så stort som gutterommet mitt heime i kjellaren hos mor og far.» Vinduene beskrives som «digre». Mange av miljøskildringene er også svært detaljrike og overraskende, noe som gjør de originale. Skildringene bryter med leserforventingene.

Noe av det som kan være kritikkverdig med Isberg, er alle gjentakelsene. Romanen inneholder hele sider som kun er en gjentakelse av noe som allerede har kommet frem. I verste fall er dette noe som kan skape irritasjon hos leseren. Til tider er det nok for lite fremdrift, selv om de utallige gjentakelsene naturligvis er brukt som et bevisst virkemiddel fra Seljestads side. Ved en rekke anledninger blir de frustrerte tankene til Andreas gjentatt i det uendelige. Selv om det til tider er for lite fremdrift, er gjentakelsene på en annen side nyttig fordi de forsterker inntrykket av hvor vanskelig Andreas har det.

Det bør også nevnes at mange av Seljestads setninger er korte, samtidig som de er skrevet i presens. Dette er noe som øker tempoet i handlingen. De lyriske skildringene av naturkreftene er et godt eksempel på dette. Setningene «Raset går. Raset slepper seg. Kjenner ingen annan vilje enn sin eigen. Legg under seg alt det møter. Knuser all motstand. Splintrar alt. Trykket det flatt. Feiar til sides hus og tre. Bryt det ned» bidrar ikke akkurat til å svekke tempoet.

Språket er lettflytende, direkte og muntlig. Innholdet kommer tydelig frem gjennom et språk som ikke kan regnes som ugjennomtrengelig. Språket gjør romanen lettlest, samtidig som de overraskende og detaljrike skildringene gjør det originalt. Når Andreas skal låse seg inn på hotellrommet, skildres for eksempel hendelsen på følgende måte: «Med den store hotellnøkkelen låser eg meg inn på rommet. Den store gylne nøkkelen sklir friksjonslaust inn i det passande holet i døra. Problemlaust søkk han inn i det blanke nøkkelhodet. Som smurt glir den lange riflete romnøkkelen på plass der han retteleg hører heime. Romnøkkelen botnar i det glatte nøkkelhodet. Eg vrir rundt. Trykker ned dørtrykkerten og skyv døra open.»

Isberg er en lyrisk, voldsom og intens roman. En ung gutts sinne og ustabilitet er en viktig del av handlingen. Romanen forteller om en gutts sorg, og viser hvordan personlige tragedier kan påvirke mennesker. Seljestad bruker besjeling som et virkemiddel for å få frem hvor brutale og hensynsløse naturkreftene kan være. Isberget er tillagt taleevne i romanen. «Med kjempekattklør flerrar eg menneskehusa. Hiv dei på fjorden. Tek frå dei det syltynne laget av sivilisasjon. Som om menneskehusa er trygge for meg. Som om menneskas heimar kan stå imot mi kraft», sier isberget. Når naturkreftene setter inn støtet, blir mennesker små.