Veien til lykken

Foto: Siv-Elin Nærø, Flickr.

Det er ikke alltid like enkelt å finne meningen med livet. I Vigdis Hjorts ferske roman, Leve posthornet, hjelper EUs tredje postdirektiv hovedpersonen med det.

Romanen handler om kommunikasjonsrådgiveren Ellinor. Det er tydelig at hun har mistet grepet om tilværelsen. Hun fremstår som deprimert og sliter åpenbart med å finne sin rolle i samfunnet. Når en kollega forsvinner, blir Ellinor nødt til å overta jobben hans i de postansattes fagorganisasjon, Postkom. Vendepunktet for Ellinor skjer i forbindelse med dette jobboppdraget. Hennes arbeidsoppgaver går blant annet ut på å lære de postansatte om media, makt og politikk. Ellinor skal være med å bidra til at EUs tredje postdirektiv ikke blir innført.

En romanforfatter kan ha mange ulike intensjoner med en bok. De har imidlertid som oftest et overordnet budskap å formidle. I Leve posthornet forsøker Vigdis Hjort muligens å få frem at man i enkelte tilfeller blir nødt til å slite for å finne meningen med livet. Når hovedkarakteren, Ellinor, finner dagboken sin fra året 2000, anser hun sine egne notater som meningsløse. Dermed må hun gjennomgå en kamp for å komme seg gjennom depresjonen og finne veien til lykken. Hovedpersonen gjennomgår en prosess. I begynnelsen er hun en fortvilt kvinne som lever et inautentisk liv. I arbeidet mot innføringen av EUs tredje postdirektiv, virker det imidlertid som Ellinor tilpasser seg samfunnet i større grad enn tidligere. Slik jeg tolker det, kan dette være noe av Vigdis Hjorts prosjekt. Hun ønsker trolig å vise at veien til lykken kan være lang.

Hjort benytter seg av mange virkemidler for å formidle budskapet. Innholdet kommer frem gjennom både karakterskildringer og miljøskildringer. Ellinor virker som en realistisk og troverdig karakter, i den forstand at hun kan være lett å identifisere seg med for mange. Mange har nok opplevd å være deprimert og utbrent til en viss grad, selv om Ellinors tilfelle er forholdsvis alvorlig. Hun er en dynamisk karakter, siden hun gjennomgår en utvikling og endrer seg i løpet av handlingen. Ellinor har mange ulike egenskaper. Selv om hun i begynnelsen virker fortapt og utkjørt, klarer hun å kjempe seg tilbake på riktig spor. Dette viser at hun har en form for indre styrke.

Når det gjelder miljøskildringer, så bruker Hjort de på ulike måter. Ved flere anledninger finner miljøskildringene sted for å illustrere hvor monoton karakteren opplever tilværelsen. Når Ellinor sitter foran datamaskinen med noe arbeid, blir for eksempel rommet beskrevet som tomt, mørkt og ensomt. Når denne miljøskildringen finner sted, er fortvilelsen hennes på det verste.

Romanen har en førstepersonsforteller. Dette gjør naturlig nok at leseren kommer enda tettere på hovedpersonen. Det går nok an å si at Vigdis Hjort bruker et språk som bidrar til å forsterke budskapet. Ved hjelp av det lettflytende språket, klarer hun å formidle hvordan hovedpersonen har det i de ulike stadiene. Ellinor går fra å være fortvilet til å finne meningen med livet. Handlingen har mye fremdrift, og konflikten er tydelig.

Vigdis Hjorts roman er både politisk og personlig. Den handler blant annet om livsspørsmål, ensomhet og engasjement. Hjort skal også ha ros for å være svært original. Det er ikke mange som har mot nok til å skrive en roman om EUs tredje postdirektiv. Dette er tross alt ikke et tema som mange engasjerer seg i. Hjort appellerer heller ikke til leseren ved å basere en roman på postdirektivet. Hun treffer imidlertid blink når det gjelder å være original og skille seg ut. Samtidig har hun skapt en hovedperson som det er vanskelig å glemme.